mandag 16. april 2018

Ser du meg Gud?

Ser du meg når ingen andre gjør?
Er du den samme, som det du var før?

Når troen rokkes, og går over til tvil
er du da like trofast og stabil?

Kan jeg høre din stemme, kjenne at du er nær?
Eller innbiller jeg meg ting, er det sånn det er?

Svarer du bønn, eller blir jeg ignorert?
Er du lei av meg, oppgitt eller irritert?

Kan hende jeg forventer for mye fra deg.
Eller kanskje bønnesvar egentlig er opp til meg?

Jeg trenger ikke mirakel eller at under skjer.
Kun at du er med, når jeg føler jeg ikke orker mer.

Fred midt i alt det vonde, den kommer fra deg.
Og styrke til å takle det som plager meg.

Men håpet har du gitt, det står seg gjennom tvil.
At du skal skape fred, 'om bare en liten stund til"?



lørdag 25. november 2017

Guds prioriteringer

En av grunnene til at min tro skrantet mer og mer i en periode, var Guds (tilsynelatende) forskjellsbehandling av menneskene. Mens små barn døde av kreft, satt kristne i sine respektive menigheter og takket Gud for at migrenen til "Fru Hansen" forsvant og for at "Pastor Kåre" ble velsignet med en splitter ny bil.

Vi som fortsatt ventet på vårt "mirakel", skjøv håpet foran oss og fortsatte å stå i tro, leve i ånden og håpe på at neste predikant og neste forbønnskø skulle gjøre susen.

Det ga meg et bilde og et "glimt" av en veldig urettferdig Gud, som "belønner" de som har nok tro med velstand og helse, mens de som ikke har nok tro fortsatt må slite med sitt, mens de takker Gud for at Han "tross alt" er med dem også, uten at de helt forstår hva de gjør galt...

Herlighetsteologien gjør frelsen og evangeliet om til et slags "fristed" fra virkeligheten, der fattigdom, sykdom og lidelse er en "forbannelse", som ikke skal ramme kristne, dersom de "tror som det står og gjør som det står." Kristne som lever i tro, skal også leve i velsignelse. De er "et seirende folk"...

Og i kjølvannet av det, er det mange som har blitt skuffet. Mange har gitt opp, fordi de trodde på en Gud som prioriterte dem bort.

Men Gud har ikke prioritert noen bort. Han har forsonet seg med hele verden, i Kristus. Det innebærer ikke at kristne blir lovet "helse og velstand", så lenge de tror "nok". Men vi blir lovet evig liv i Kristus, dersom vi lar oss forsone med Gud.

2.Kor.5:19 For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. 20 Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud! 21 Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet.

fredag 24. november 2017

"Mennesket lever ikke av brød alene..."



Jeg tror kristen tro og forkynnelse er mer enn "kristne meninger", mer enn  "rett ord til rett tid" og "bare vi får sådd ut et bibelord, så vender Ordet aldri tomt tilbake". Mange kristne lar det "gå sport" i å sitere skriftsteder, uten tanke på hvem og hvordan det treffer, hvilken livssituasjon man er og hvilke kamper man kjemper.- "Guds Ord tar ikke slike hensyn". I tillegg kaller de det gjerne "nestekjærlighet", fordi de har da i det minste forsøkt å redde noen fra fortapelsen.

Men vår neste er mer enn "ufrelst". "frafallen", "synder" eller "muslim". De er sosiale vesener. De har følelser, behov, utfordringer og problemer, som ikke løser seg med et "si ja til Jesus" eller et "du er på vei til Helvete".

Hva kan vel (kun) et bibelord utrette for en som sørger og har det vondt? Eller hva kan en "veiledning til Sannheten" gjøre for en som ikke vet hvordan h*n skal skaffe penger til mat? Og hvordan kan et "Gud velsigne deg og ha det bra" hjelpe en som er ensom?

Å elske sin neste er mer enn "formidling" av skriftsteder og "så sier Herren". Å elske sin neste er å se hele mennesket, ikke bare synden og alt "som ikke stemmer overens med Guds ord". For dersom man er ærlig, så vet man at når det gjelder det å komme til kort, så stiller vi alle likt. "Alle har syndet" og "det finnes ikke en som er rettferdig, ikke en eneste"
(Rom.3.10-). Dermed har vi liksom ikke så mye annet å vise til, dersom vi måååå forkynne, enn "Jesus Kristus og Ham korsfestet" (1 Kor 2,2)

Så altså, mennesket lever ikke bare av brød. Men heller ikke bare av Guds ord . Vi er sosiale vesener. Vi trenger å bli sett, tatt på alvor og vi trenger å utvikle oss sammen med (hver)andre.

Folk flest kan lese. Alle har tilgang på bibel og kan selv søke Gud, i den grad de ønsker det. Så, hva med å være en venn? Hva med å gå den ekstra milen? Eller dele med de som har lite? Invitere noen hjem? Eller ut? Sikkert vel og bra med et bibelord i tillegg, men det åndelige er bare en del av helheten. Det utgjør bare litt av den vi er.

Matt.25:35-40 For jeg var sulten, og dere gav meg mat; jeg var tørst, og dere gav meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var uten klær, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.» Da skal de rettferdige svare: «Herre, når så vi deg sulten og gav deg mat, eller tørst og gav deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller uten klær og kledde deg? Og når så vi deg syk eller i fengsel, og kom til deg?» Men kongen skal svare dem: «Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg.»

torsdag 23. november 2017

Bibelen vs virkeligheten

Jeg har nok vært sterkt preget av trosforkynnelse. Den typen som gjør at en fornekter virkeligheten og omstendighetene, for så "bekjenne" og stå i tro for at omstendighetene før eller siden endrer seg til det bedre. Sånn er det å "leve i seier".

Som "troende til hva som helst", så trodde jeg at ved å bruke munnen rett, "tale tro" og "proklamere ut Guds ord over mitt liv", så ville livet mitt til slutt bli en eneste stor opptur, der dårlig helse og lite penger ikke lenger skulle være noe tema, for jeg skulle leve i velsignelse, fordi jeg var født på ny og "i Kristus".

Og sånn ble tro en slags prestasjon for meg. De delene av livet mitt som ikke bar preg av "seier", ble jo etter hvert tegn på at jeg egentlig hadde mislyktes i troen. Jeg hadde ikke en "seirende" tro.

Løsningene var alltid rikelig til stede, enten det dreide seg om å be mer, vitne mer eller overgi seg enda mer. Men virkeligheten forble den samme. Den stemte ikke med Guds løfter i bibelen. Det ble ikke noe "paradis på forskudd". For noen (etter sigende), men ikke for meg.

Det virker som det hører litt med troen å forvente at Gud griper inn og ordner opp,. Litt som når vi sier "hopp", så kan/må vi forvente at Gud hopper. Og dersom vi ikke forventer (eller "hungrer og tørster"), så vil Han glimre med sitt fravær, eller "møte" noen andre, som tror og forventer.

Jeg har kvittet meg med det gudsbildet. Det henger ikke på greip. Og det er så (om så bare potensielt) skadelig for alle de som lever med forventninger til Gud, og som trenger Hans "inngripen".

Jeg tror fortsatt at Gud bryr seg. Jeg tror at Han bryr seg så mye, at Han ga sin Sønn, for å frelse oss alle fra evig fortapelse..

Men inntil det skjer, så blir det ikke noe "paradis på forskudd". Vi må forholde oss til virkeligheten, og kan ikke kontrollere den med "åndelig krigføring" og "shakabahaia".

Og for meg har det blitt en befrielse, selv om jeg ikke alltid liker virkeligheten og har mistet troen på at jeg (alltid) kan "råde over mine omstendigheter", kun fordi "Den hellige ånd bor i meg", eller fordi jeg "tror og bekjenner positivt".

Det som er befriende er at mine utfordringer, problemer og omstendigheter, påvirker ikke min frelse eller min "status" overfor Gud. Det er befriende å kunne erkjenne at selv om jeg er nede en dag eller ti, så er det ikke på grunn av svak tro. Finnes det en løsning, så kommer den ikke som en følge av sterk/rett tro eller velsignelse "spesielt til meg". Det kommer som et resultat av at jeg (ikke Gud) tar tak.

Gud, gi meg visdom
til å akseptere
det jeg ikke kan forandre;
mot til å forandre
det jeg kan forandre
og visdom til å vite forskjellen.

onsdag 22. november 2017

Gudsmenn og ditto kvinner...

I det siste har jeg brukt noen timer på å lese meg opp (igjen) på det som skjedde i og rundt en pinsemenighet i Knutby i Sverige. Der pastoren til slutt ble dømt for medvirkning til drap og drapsforsøk.

Dette vil de fleste si er et ekstremt tilfelle, kanskje til og med at de som gjør sånt ikke er kristne... Sant nok, men det som er interessant her, er hva barnepiken, hun som begikk drap og drapsforsøk, forteller...

"Jeg ble fortalt at for å få Guds nåde, så måtte jeg hjelpe henne (pastorens kone) hjem til Gud, Gud ville ha henne hjem" og "Den eneste måten for meg å bli kvitt demonene, var å ha sex med (pastor) Helge"...

"Hvordan er det mulig?", tenker man kanskje.

Enhver som hevder å elske Gud, burde forstå hvordan dette er mulig. Helge Fossmo gikk lengre enn de fleste "Gudsmenn", for å få sin vilje gjennom... Men hva om vi bytter "sex" ut med "penger"...?

Lyder dette mer kjent og litt mer "stuerent"?

"Dersom du ikke gir, så får du ingenting fra Gud", kombinert med "den som går i mot Guds salvede, går i mot Gud"...

Eller, "Gud sier du skal gi 2017 Dollar". Hva har et menneske å stille opp med her, dersom det oppriktig ønsker å være lydig mot Gud?

Det menighetsmedlemmene i Knutby hadde til felles med så mange andre kristne, og som burde vise oss alle hvorfor det er så farlig å tro på Gudsmenn og kvinner som "Guds talerør", er at de trodde at lederskapet var spesielt "salvet", at de hørte fra Gud. Og når det da kom et "så sier Herren", ble det også sett som nettopp det... Ord direkte fra Gud.

Jeg har for lengst mistet troen. Ikke på Gud. Jeg tror fullt og helt på at han har noe å formidle til oss. Men dersom han skulle ha noe ekstra å si meg, utover den kunnskapen som er tilgjengelig gjennom bibelen, da må han nesten si det sjøl, uten hjelp av nåtidens "salvede" Gudsmenn og ditto kvinner. De klusser det jo bare til!


torsdag 19. januar 2017

Utslipp

Her er jeg igjen, med skrivekløe og mye på hjertet. Vet ikke hvor lenge det varer, ei heller hvilken "linje" jeg legger meg på denne gangen.

Vurderte en aldri så liten "opprensking" her, men så kom jeg på at innleggene her er en del av en lang og verdifull prosess. Derfor lar jeg det stå, selv om jeg nok har tatt avstand fra en del av det, siden sist.

Og siden sist, har det vel skjedd litt... og litt ikke. Det siste året, har det vært en slags debatt som har omhandlet kristne miljø. Jeg har fulgt med og kanskje gitt uttrykk for at jeg mener ett og annet om dette også. Det er vel en understatement, kanskje.

Innimellom har jeg tenkt at det ikke er vits i å mene så mye, for den o store kristenhet går uansett sin gang, uavhengig av hva folk mener, påpeker og debatterer. Så kan hende man rett og slett kaster bort tiden.

Dessuten, og dette er noe av det verste med hele debatten... Lederne i de ulike kristne miljøene, der mennesker blir utsatt for "åndelig voldtekt", føler seg forfulgt. De "forfølges" av journalistene, som tar dette opp, av banker som trekker tilbake lånetilsagn, fra styresmakter som nekter dem statsstøtte og selvsagt fra oss de kaller "religiøse" og "politisk korrekte", som har "gudsfrykt i det ytre, men fornekter dens kraft"...

Så jeg har spurt meg selv: Vil jeg være en som, med mine "utslipp", er med å bekrefte for disse "o store forfulgte Guds menn", at de er på rett vei?

Ja, det vil jeg... Om så er...

Inntil videre :-D

mandag 16. november 2015

Fortsett å lete...

Matt.7:7 Fortsett å be, og det skal bli gitt dere; fortsett å lete, og dere skal finne; fortsett å banke på, og det skal bli lukket opp for dere.

For  noen år siden, da jeg mistet noen av mine nære og kjære så altfor tidlig, startet for alvor min søken etter svar og forklaringer. Jeg klarte ikke lenger å slå meg til ro med svar som at "Guds veier er uransakelige" og at "dette får du svar på når du kommer til Himmelen".

På et tidspunkt sa jeg til Gud at "dersom du vil at jeg legger ned hele livet mitt for deg, så må du gi meg de svarene jeg trenger". Og da (som nå) synes jeg det var rett og rimelig.

Dersom vi er ærlige med oss selv (og med Gud), så slår vi oss ikke til ro med "halve", diffuse svar. Så, jeg fortsatte å lete. Jeg saumfarte bibelen, bibelforklaringer, teologi, læresetninger og dannet meg etter hvert en personlig, "subjektiv" tro, og tenkte at sånn må det jo være, siden Gud forholder seg til oss som individer.

Meeen, var det riktig? Er det rett å si at sannheten er subjektiv og at vi kan forholde oss til Guds ord, slik som vi selv oppfatter det? Nei, jeg tror ikke lenger det.

Jeg tror ikke Sannheten er subjektiv og jeg tror heller ikke at det er nok å forholde seg til "det sentrale" i evangeliet.

Så, på en måte er jeg tilbake der jeg havnet da jeg begynte i menighet, som tenåring. Jeg tror at Gud ønsker at vi gir alt og går "all in". At vi vender oss bort fra alt vårt eget for så å vandre på den veien som Gud har "lagt foran" oss (Jes.48:17).

Nærmer jeg meg da det samme strevet og selvutslettelsen som jeg var i som ung, "nyfrelst"? På ingen måte. Og det er fordi at denne gangen er "grunnvollen" en annen enn "den gang da".

Og hva (jeg tror) grunnvollen for enhver relasjon med Gud er, skal jeg skrive litt mer om... En annen dag :-)

onsdag 7. oktober 2015

Perspektiv

1.Pet.5:7 Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.
Neida, jeg tenker ikke å "bibelundervise" ut fra dette vers (har du hørt om han som gikk ut fra et vers og aldri kom tilbake? :-D) Jeg vil bare prøve å oppmuntre meg selv og mine (eventuelle) lesere litt.

Jeg er negativ(!) og en ordentlig pingle. Jeg tror egentlig jeg er født sånn, og dermed passet det bra at jeg ble frelst inn i en karismatisk menighet, der alt var bare seier, "fremad marsj" og "halleluja". Men i virkeligheten så var det jo ikke sånn. Jeg fikk aldri til å "bekjenne" meg fra nederlag til seier.

Men kanskje jeg har funnet nøkkelen... Eller, kanskje jeg har funnet ut hva jeg (og mange andre) misforstod den gangen: Livet er ikke for nybegynnere. Det er tøft. Jeg synes det er vanskelig å føle på at kroppen nekter å adlyde, den henger liksom ikke med hodet. Og alt dette sosiale... om å passe inn, finne sin plass i "det store fellesskapet"... Jeg sliter med det (også). Det er vanskelig.

Akk, ja... Det kunne ha stoppet der. Og innimellom gjør det nettopp det. Det stopper opp... Og alt er baaaare tomhet (som han skreiv).

Men sett (eller satt) i perspektiv... Jeg har tak over hodet, et trygt, møblert hjem. Jeg har nære og kjære som både ligger unna og stiller opp (alt ettersom). Jeg har nok av det meste, kunne til og med gitt bort litt, til noen som har for lite... Jeg har det godt.

Og alt jeg måtte gjøre, var å se litt utenfor og bortenfor min egen lille verden. Det er så mange der ute som har det mye verre. Nei, det er ingen trøst. Bare en påminnelse om at jeg faktisk har det ganske godt.

Hva med deg...? :-)

tirsdag 21. april 2015

Visittid?

I går lot jeg nysgjerrigheten styre mitt valg av tv-program, og dermed ble jeg sittende å se på årets happening på Tv Visjon Norge (og i landet for øvrig, dersom en skal tro ett par av deltakerne på begivenheten). Den o'store apostel Maldonado beærer oss med sitt nærvær i to dager og dermed har også Gud satt av en "besøkelsestid"(!) I to dager skal Gud etter sigende "besøke" et begrenset område i Vestfold... Og da gjelder det å benytte sjansen, til å få noe fra Oven...

For noen år siden, ganske nøyaktig i 2008 (tror jeg det var), foregikk det en lignende happening i Lakeland, Florida. Jeg husker jeg satt og fulgte møtene på nettet, og plutselig en kveld stod presten i Os (Ekerhovd ett eller annet) på scenen, for å få seg en "boost" fra Ånden (via Todd Bentley).

Den gang da ønsket jeg nok å være der, midt oppi all "åndsutgytelsen". Jeg var i en periode i livet mitt, med mye sorg og fortvilelse, og derfor søkte jeg "oppover" og ble dratt inn i "bevegelsen av Gud", som jeg trodde foregikk der og som jeg håpet skulle få meg til å "se lyset".

Noen år etter kom jeg over en bok som satte et litt kritisk søkelys på alle disse "bølgene", der Gud for en kort periode "besøker" alle som "hungrer og tørster". Jeg skal ikke gjengi hele boken (selv om det nok hadde vært verdt det). Men en setning jeg husker og som ble en aldri så liten "vekker" for meg er:

"Den hellige Ånd kom i år 33, og har ikke forlatt jorden siden".

Poenget? Guds ånd er tilgjengelig, uansett hvor vi er. Gud er ikke mer til stede i Maldonados møter, enn det Han er "der to og tre samles i Jesu navn".

Ånden er altså ikke på "besøk". Den har kommet for å bli :-)

mandag 20. april 2015

Håp

Jeg er så glad for at jeg aldri la troen på hyllen. Innimellom har jeg nok vært mer opptatt av "Gud og de" enn det mange ville si er sundt, men det har faktisk vært en opptur for meg, på veldig mange måter.

For det første så har jeg jo endret syn på en del ting. Læren om Helvetes evige pinsler, er byttet ut med det som bibelen sier at syndens lønn er: Døden (Rom.6.23)

Og "left behind læren", der de kristne plutselig skal forsvinne opp i det blå, og etterlate seg jorden i totalt kaos, er erstattet med bibelordene som sier hvem som hører til hvor: "Himmelen er Herrens himmel, men jorden ga han til mennesket." (Salme 115:16)

Der troen min ikke strakk til før, har jeg fått en forklaring som faktisk er logisk (i den grad det åndelige kan være logisk): Nei, Gud sender ingen til Helvete og evig pine. Nei, kristne skal ikke forsvinne i løse luften (jo, jeg tror noen få skal det, men det er en annen sak). Nei, mennesket er ikke en ånd, som har en sjel. Mennesket er sjel. Og dør mennesket, så dør hele mennesket. Det er altså ingen "rest" (ånd og/eller sjel) som lever videre "etter døden".

Det håpet som jeg nå mer enn gjerne deler med de som gidder å lytte, er ikke lenger "dersom du dør i morgen, kan du komme til Himmelen eller Helvete". Jeg synes ikke det er noe stas at det eneste vi skal ha å se frem til er livet etter døden.

Gud er større enn som så. Han skal gjenopprette alt det skapte. Det vil si at de døde skal oppstå og jorden skal bli et Paradis, der Jesus skal regjere som Konge.

Og jo mer jeg leser meg opp om dette Riket som Jesus snakket så mye om (over 100 ganger), jo mer begeistret og takknemlig blir jeg.

For det finnes håp!

Ha en god, håpefull uke :-)


fredag 17. april 2015

Bort' i det blå...

Jeg grøsses og gremmes når jeg ser dem, disse mørke, mørke blå, som driver en slags moderne "tvangskristning" av Norge.

De har nylig hatt en samling, Oslo Symposium, der de (neida, jeg var der ikke...) samles for å gremmes over synkende moral og snikislamisering.

De kaller seg  "De kristne", og går ikke av veien for å velge side i verdslige konflikter, i tillegg til at de tar til orde for "Norge for nordmenn" (for å nevne noe).

Guds Rike er annerledes. Guds folk er annerledes... De deltar ikke i krig, de engasjerer seg ikke i politikk, de er ikke nasjonalistiske og (for min del noe av det viktigste) de tjener seg ikke søkkrike på evangeliet og forbønn av ymse slag...

Hvem er de? Det skriver jeg litt mer om en annen dag... :-)

Nå tar jeg helg!

torsdag 16. april 2015

Hva kan jeg forvente av Gud?

Mitt Gudsbilde har endret seg drastisk de siste årene. Det har vært en lang prosess, men en god en, for troen min er mer "stabil" nå.

Som ung kristen og "nyfrelst", så lærte jeg om en Gud som fikser alt. Dersom jeg "bare" stod i tro, ga 100% og forble brennende i ånden, så skulle livet mitt til slutt gå på skinner eller jeg skulle "råde" over mine omstendigheter.

Men det ble jo aldri sånn. Mange ganger var det mine omstendigheter som "rådet" over meg, og det tok en del år før jeg forstod og innså at sånn er livet. Og som kristen har jeg også lov til å erkjenne det, at sånn er det bare. Jeg kan ikke gjøre noe med menneskene rundt meg, men jeg kan gjøre noe med meg selv og min innstilling. Og det jeg ikke kan gjøre noe med, må jeg leve med...

Kanskje det er en selvfølge for mange, men ikke for de av oss som har hatt et bilde av Gud som en slags "cola-automat", der det er "bare og bare", og så løser alt fra økonomiske problemer til alvorlig sykdom seg. Et slikt gudsbilde skuffer garantert. Og kanskje det til og med fører til at en gir opp hele troen. Fordi Gud innfrir ikke. Han svarer ikke til forventningene.

Så, hva forventer jeg av Gud?

Jeg forventer at Han er trofast (2.Tim.2:13)
At Han er mektig til å fullføre sin gjerning i meg (Fil.1:6)
At Han lønner den som søker Ham (Hebr.11:6)
At Han har omsorg for meg (1.Pet.5:7)

Gud er ingen problemløser. Jeg kan ikke forvente at jeg blir frisk på mirakuløst vis eller at VIPS alle problemer forsvinner. Men jeg kan forvente at Gud er med og at Han en dag skal gjenopprette alt det skapte. Og det er ikke så rent lite det heller, synes nå jeg :-)

onsdag 15. april 2015

Vi står i kø

I noen menigheter er det kø. Helbredelseskøer, innvielseskøer, frelseskøer, eller som det egentlig heter: Forbønnskøer.

Jeg har stått i mange av dem. Med forventing om at Gud skal helbrede meg, eller "fra denne dag Jesus, så skal jeg leve 100% for deg". Og jeg har trodd det, og ment det, hver gang.

Men hva er det med oss og disse køene? Hva som er så spesielt med disse predikantene, at vi stiller oss i kø for å få en "berøring", ikke bare av Gud, men av predikanten også?

Helt ærlig: Det funket aldri for meg. Jeg forble syk. Og de gangene jeg "innviet" meg på nytt, og fikk et klaps på hodet av predikanten i det han gikk forbi, så ble det liksom med det. Resten var opp til meg.

Disse "forbønnskøinnkallerne" tegner et bilde av Gud som ikke stemmer med virkeligheten. Den "berøringen" en får av predikanten der fremme ved scenen, forandrer ingenting... tør jeg påstå. Den forandringen jeg evt ønsker, må jeg ordne selv. Så hvorfor stod jeg da i kø?
Jeg vet ikke, men jeg står ikke i kø mer. Hos Gud finnes det ingen kø. Og mellommenn... Det finnes det vel bare en av... (1 Tim 2:5)

mandag 27. oktober 2014

Bokstaven slår i hel

I kristne menigheter, kanskje spesielt i ungdomsmiljøene, snakkes det mye om "prisen" og hvor mye det koster å følge Jesus. Og det blir på en måte et "ris bak speilet", for dersom en ikke da følger "reglene", både de bibelske og de sosiale til punkt og prikke, så faller en fort utenfor, både hos Gud og i miljøet i menigheten. Det ligger liksom litt i kortene at en skal følge strømmen

Som 17 åring var jeg nyfrelst, "nyforelska" i Jesus og ultrakonservativ. Jeg har gått i både Jesus-marsj og "Ja til livet marsj". Jeg var en pliktoppfyllende kristen. Møtte jeg på noen som var homofile da jeg evangeliserte, fikk de en litt "utvidet" versjon av manuset: "Vet du at Jesus elsker deg og har en fantastisk plan med ditt liv?" Og så ble det i tillegg en utlegning om at "homofili er styggedom for Gud". Møtte jeg på en muslim, så proklamerte jeg gjerne Jesus som Herre og meddelte at Allah ikke er Gud. Tror du det funket?


Sånn sett var jeg nok helt etter Boken... Eller? Nei. Jeg tror ikke det. Riktignok skjulte jeg meg bak "mantra" som at "Sannheten setter fri" og "så radikal var Jesus også". Men hjertet mitt var hardt. Jeg så ikke menneskene. Jeg så alt som var "feil", enten det var feil legning eller feil religion, og da helt uten å se mine egne feil.


Det ble en kræsj mellom liv og lære. Og for meg var ikke det så åpenbart, for jeg hadde min ære i å følge bibelen. Jeg var "bokstavtro". Og da jeg oppdaget noe som ikke samstemte med Ordet, så sa jeg fra, uten at det gjorde noe som helst for andre enn meg selv og mitt åndelige, oppblåste ego.


Jeg husker jeg hørte en gang at "Bibelen tar ikke hensyn til folks følelser". Og det er egentlig sant, for det står at "bokstaven slår i hel". Og det var akkurat det jeg drev med. Jeg påstod at jeg hadde Livet, men jeg formidlet det ikke. Jeg hadde ikke noe annet å tilby enn bokstaver og tomme ord.


Og jeg oppdaget at det var ikke bare meg. Jeg var langt fra den eneste som så kristenheten som en slags "protestorganisasjon" mot alt som er "synd" og "i strid med Guds ord". Vi ble sånn. Og (dessverre) deler av kristenheten er fortsatt sånn.

Den "bokstavtro" tankegangen, gir ingen liv. Det er dau religion. Det er tomme ord, fra harde hjerter, som ikke tar hensyn til mennesker, som ikke tar hensyn til hvem du er, hvor du er i livet og hva du strever med. Det eneste som betyr noe er "Bokstaven". Funker det, tror du?

I was so wrong for so long about so much while so strongly believing I was so right that I don't have any rocks left in my pocket for anybody. I'm so done with that.

(Steve McVey)







fredag 24. oktober 2014

Om å vise hensyn

Da jeg gikk i menighet, var en av "åndens frukter" frimodighet. Noe som innebar at all sjenanse, beskjedenhet og menneskefrykt forsvant, og ble erstattet med en slags "overnaturlig" stå-på-vilje, for å vinne mennesker for Jesus, eller i det minste forsøke, i frykt for Gud...

Da var vi litt som Jesus... Ikke redd for å konfrontere mennesker, ikke redd for å informere om alt som var synd og vi hadde vår ære i å "stå opp for Sannheten", for "Sannheten setter fri".

Hva vi oppnådde med denne fryktløsheten er jeg usikker på. For noen av oss var det vanskelig å få og beholde venner, nettopp fordi vi var litt for "frimodige". Vi ville jo se mennesker bli frelst, og da kom liksom vennskap og menneskelige hensyn i annen rekke.

På en måte var det godt å være så bekymringsløs, men samtidig så var det en fornektelse av virkeligheten og også for min del en fornektelse av meg selv og den jeg var. Selvsagt skulle jo det være helt etter Boken å "fornekte seg selv", men jeg tror kanskje ikke resultatet skulle bli et møte med den berømte veggen...

Vel, nå har bekymringene innhentet meg. Jeg har begynt å bry meg om hva folk tenker om meg, jeg er forsiktig med hva jeg sier og til hvem, og jeg går ikke av veien for å servere en løgn, bare for å holde fred og ikke havne i konflikt med mine nærmeste (det er stort sett der konfliktene oppstår).

Og jeg tror det er bra å tenke litt konsekvenser av de ordene en "serverer", spesielt når det kommer til dette med å "gjøre Guds vilje", som mange kristne (naturlig nok) er opptatt av.

Det er sant at Jesus var radikal, men egentlig er ikke det noen grunn for kristne å være radikal, med mindre de har den samme menneskelige innsikt og åndelige visdom som Guds Sønn hadde.

Alle er forskjellige, med ulike erfaringer og problemer som ingen "utenfra" har innsyn i. Alt vi gjør, på godt og vondt, har en årsak. Det ligger noe bak. Derfor kan ordene vi lirer av oss, også "de åndelige" og velmente lett føre andre til fall eller enda lenger bort fra Gud.

Og det vil man jo ikke...

onsdag 22. oktober 2014

Gud ser til hjertet, meeeen...

"Gud ser til hjertet", pleier vi å si når spørsmålene blir for vanskelige og svarene blir for få. Og det tror jeg er sant. Jehova ser til hjertet og Han kjenner sine.

Men hva om vi kjører vårt eget løp? At vi på en måte har satt vognen foran hesten og driver menighet og kristenliv, med Gud på slep?

Nå vil nok mange tenke at jeg er pirkete, ettersom det allerede er bred enighet om at "Gud ser til hjertet". Men hva med noe så enkelt som bønn...? Folk ber til Jesus, til Faderen, til Gud, til Ånden, til "ave 'er" og helgener (hva nå enn det er...) Til tross for at Jesus sa hvordan og til hvem vi skulle be. Ikke til Jesus, ikke til Den hellige ånd, men til Jehova.

I de menighetene jeg har vært innom, så har bønn vært en stor del av "virksomheten". Det har vært bønnemøter, bønnenetter, bønneseminar og bønneweekend. Bønn er en ganske vesentlig del av den kristne tro.

Derfor skulle det vel også være like viktig at en faktisk sender "melding" til rett "adressat". Jeg tror ikke det er så uvesentlig, selv om "Gud ser til hjertet". Jesus forklarte jo hvordan vi skulle be.

Jeg påstår ikke at jeg er noen "bønnekjempe" eller at bønn er noe jeg bruker mye tid på. Men mine daglige (små eller store) "hjertesukk" opp til Gud, bes i Jesu navn. For, som det står skrevet et sted: "Det å be i Jesu navn, viser at vi anerkjenner Hans myndighet".

Joh.14:6 Jesus sa til ham: «Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg.

Små steg... :-)

mandag 20. oktober 2014

Stinker du?

Det sies at man ikke kjenner sin egen drittlukt. En kan altså gå rundt og stinke, uten å vite at en "terroriserer" andre med vond lukt. Kanskje en til og med har "parfymert" seg, sånn for å være på den sikre siden. Men dersom en ikke vasker seg, tar seg en tur gjennom dusjen med jevne mellomrom, så bidrar ikke deodoranter og parfyme til annet enn å gjøre gammel svettelukt som ny.

Og mange ganger så "stinker" (det) kristne også. Man pakker budskap inn i flotte ord og klisjeer av en annen verden, men under overflaten er det (for) mye "vond lukt".

Men så er det jo litt sånn, (kanskje dessverre) også i kristen/åndelig forstand at "smaken er som baken". Noen tror "det ene" og andre tror "det andre". Det som lukter dritt for noen, lukter roser for andre. Vi blir liksom ikke enige. Og jeg må ærlig talt si at det er noe av det som "stinker".

Men det jeg egentlig hadde tenkt å tenke høyt om, var at "selv om det står i bibelen" (at "vi er Kristi vellukt), så er det ikke sikkert at du/vi lukter godt. Det er ikke sikkert vi sprer "Kristi vellukt", selv om en sprer rundt seg med kristne ord og bibelsitater, har "Jesus som Herre" og alt det der. Noen ganger kan det faktisk være tvert i mot, at folk flykter i avsky. Ikke (nødvendigvis) fordi de har problem med Jesus, men fordi våre holdninger og måten vi fremstår på, "stinker".

Jeg tror åndens frukt eller fruktene av det å "bli i Ham", "lukter" godt. Og det er ikke noe som tvinges frem eller som vi kan "prestere" selv, men noe som kommer som en følge at vi (grenene) "drar" liv fra treet.

Jeg begynner hvertfall der... I dag igjen... Hva med deg?

Joh.15:16 Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, frukt som varer. Da skal Faderen gi dere alt det dere ber om i mitt navn. 17 Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre!

Joh.15: 4 Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg.

Ha en "fruktbar" uke :-D

fredag 17. oktober 2014

Ledet av Ånden

Selv om jeg er oppvokst på bedehuset, med alt som hører med (for de som vet hva det er), så har jeg nok alltid hatt en karismatiker "i magen". Jeg "falt" først og fremst for livet i møtene, at det skjedde noe, som (tilsynelatende) var overnaturlig. Det manglet vi på bedehuset.

Mye av det "overnaturlige" eller det kristne livet, dreide seg om å "leve i Ånden", eller "bli ledet av Ånden i alle ting". Det handlet om å lære seg å høre forskjellen på Guds stemme og egne tanker. Egne tanker skulle en ta til fange. Guds stemme, som egentlig var lett å forveksle med egne tanker, skulle en lytte til.

Naturlig nok så ble det kaos av sånt, i "læringsprosessen". Jeg husker at vi ivrige, "brennende" ungdommer mange ganger ble satt på plass eller "irettesatt" av voksne, fordi vi tok litt av, da til tross for at vi trodde at vi handlet etter Guds vilje og på Hans "ordre".

Mange kristne bruker store deler av livet sitt på å finne ut hva som er "Guds plan" og på å lære seg å bli "ledet av Ånden". De venter liksom på "beskjed fra Oven", om hva som er Guds vilje, hvor og når de skal "gå ut". Som om Gud ikke allerede har åpenbart sin vilje...

Det kan hende Gud fortsatt har litt på hjertet. At Han snakker til oss og forteller oss hva vi skal gjøre og når. Men siden Hans stemme så lett kan forveksles med våre egne tanker, og alt det rare som kommer ut av det, så er det godt at vi har bibelen til å fortelle oss hva Guds vilje er.

Dermed trenger vi ikke "be over det", dersom vi får lyst å invitere den ensomme naboen på middag. Gud er helt med på den. Og vi trenger ikke vente på Åndens ledelse, før vi deler med de som har lite. Gud stiller seg nok positiv til sånt også.

Jeg tror ikke det å bli ledet av Ånden handler om å "vente på beskjed" eller at Gud skal fortelle oss når og hvor vi skal gå. Guds vilje er nedskrevet i bibelen. For de som da ønsker å "gå ut", så er det egentlig bare fantasien som setter grenser for hvordan en kan nå mennesker med evangeliet. Og så, når en da får fingen ut, så ledes en av Ånden og går i "ferdiglagte" gjerninger.

For enkelt?

torsdag 16. oktober 2014

Guds menighet?

Jeg har nok syndet mot andre, i form av at jeg har vært med på å "fryse ut" og ignorere de som ikke klarte å henge med i menighetslivet. De ble ansett som "kjødelige". Og slike skulle man ikke omgås. Men det var tøft å henge med. Jeg trodde det var en del av det å "miste seg selv" og å søke Guds Rike først. Derfor tok det en tid før jeg tok innover meg at venner og familie vendte meg ryggen. Gud var viktigst.

Men vi er mennesker, med menneskelige følelser og menneskelige behov, som vi ikke mister i det vi bekjenner tro og "troskap" til Jesus. Alle trenger å bli sett og finne sin plass, uavhengig av om det er innenfor menighetens vegger eller i samfunnet for øvrig.

Men allikevel synes jeg det er ekstra trist at folk ikke finner sin plass i menigheten. De greier ikke å etablere gode vennskap, de blir ikke sett. Det er ikke fordi det ikke er lett å komme i prat med folk, men heller fordi folk ikke er åpen for annet enn en kjapp, "formell" prat over kaffen, før de går hjem til seg og sitt.

Siden jeg har utviklet "allergi" mot organisert menighetsliv, så har jeg ikke løsningen. Det beste jeg kan komme på er små bibel- og samtalegrupper, der alle kan bli sett. Men det som kanskje (eller helt sikkert) er enda viktigere, er at folk får oppleve at de har en verdi "i seg selv" og som menneske, og ikke baaare fordi de tror på Jesus eller er villige til å åpne bibelen sammen med med-kristne.

Selv er jeg nok en av de "lukkede" og som er vanskelig å etablere vennskap med. Etter å ha lest innlegget i Dagen, så skal jeg skjerpe meg. Igjen. Har man Jesus som ideal, så... Men det får bli et annet innlegg...

mandag 13. oktober 2014

Når brikkene faller på plass

Min påstand er at vi ofte tror på det vi har lært. Vi setter vår lit til bibellærere og "salvede" predikanter, og får dermed også teologien "på plass", uten å sjekke at det vi hører faktisk stemmer med bibelen.

For min del har det ofte vært sånn at det jeg ikke har forstått eller det som har fått meg til å tvile, har blitt avfeid med "mantra" som "Guds veier er uransakelige" og "vi kan umulig forstå Gud fullt ut".

Begge deler anser jeg som sant, men jeg tror også at det er umulig å tro på noe som en ikke forstår. Fordi tro dreier seg om "åpenbaring", ikke som noe høytsvevende, "dette tok jeg i Ånden", men noe som henger på greip både fornuftsmessig og "åndelig" sett sagt.

Jeg er en tviler. Det er mye jeg ikke greier å tro, mye jeg (ennå) ikke forstår. Jeg skulle ønske at Guds eksistens var helt åpenbar, at det ikke fantes noe rom for tvil. Men jeg tror også det finnes en forklaring på hvorfor Gud (tilsynelatende) glimrer med sitt fravær. Så selv om jeg mange ganger har tenkt at det er bare å gi opp troen, så fortsetter jeg å søke. For dersom Gud virkelig finnes, så finnes også svarene. Det er mulig å få dette "regnestykket" til å gå opp.

Mange kristne legger fornuften helt bort, når de leser bibelen. Som om Gud og det åndelige er totalt løsrevet fra fornuften. Men det er da en kommer frem til at mennesket kan leve evig, i evig pine. Eller at Gud er en slags "substans" bestående av tre "deler": Gud Faderen, Gud Sønnen og Gud Den hellige ånd.

For min del har det vært litt stas å oppdage at det store "regnestykket" er mulig å få til å gå opp. Det er mulig å "forstå" Gud og "forstå" evangeliet, ved å granske Skriftene (uten at jeg påstår at jeg er veldig ivrig på det... :-D)

Summen av Guds ord er sannhet. Det betyr at vi ikke behøver slå oss til ro med "sånn cirka" eller at 2+2=3,7. Det betyr også at det er for tidlig å gi opp troen og slå seg til ro med at Gud ikke eksisterer. For svarene finnes!

Så det er bare å begynne å studere hva bibelen egentlig sier. På en god dag synes jeg det er ganske spennende. Spesielt når "de løse brikkene" faller på plass.

fredag 10. oktober 2014

Alt er tomhet...

... skreiv forkynneren. Og for å understreke det ytterligere, så gjentok han "alt er bare tomhet ..."

Akk, ja. Visst hadde han rett. Vi har det tøft. Livet er ikke for nybegynnere. Selv sliter jeg med både det ene og det andre (og det tredje og det fjerde), og finner liksom ingen løsninger, annet enn å gjøre det beste ut av det jeg har fått og ta vare på øyeblikkene.

For livet er skjørt. Vi har ingen garanti for i morgen. Folk strever med å holde hodet over vannet. Noen får det til, andre nesten ikke i det hele tatt.

Akk, ja.

Så jeg er enig med Forkynneren, hvertfall når jeg ser på mitt eget liv. Alt er tomhet... Alt er baaaaare tomhet...

Med mindre det finnes en løsning, en redning, en Frelser som kan befri oss fra all denne tomheten. En som kan gi oss håp om noe mer, en fremtid, en ny mulighet. En Gud som en dag skal gjenopprette alt det skapte, og skape en ny himmel og en ny jord, der døden ikke skal være mer...

Ikke at en skal slutte å kjempe, i påvente av det håpet. Jeg tror ikke noen av oss har det i oss å bare gi opp, uansett hvor vanskelig ting er... Men mens vi skaper mening, mens vi nyter de små, verdifulle, flyktige øyeblikkene, så kan vi håpe på noe mer, noe som ikke går over, noe som varer evig...

God, meningsfull helg :-)

torsdag 9. oktober 2014

Hvem eier sannheten?

Joh.16:13 Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til den fulle sannhet. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og kunngjøre dere det som skal komme.

Troen min har endret seg drastisk de siste årene. Når jeg ser tilbake, så har det vært en spennende prosess, for jeg gikk fra "blind" tro til "selvstendig" tro. Jeg har lagt fra meg det jeg har lært og heller lest bibelen og utviklet troen min på egenhånd. Derfor verner jeg også om den.

Men jeg ser jo at jeg nærmer meg mer og mer Jehovas Vitners lære. Jeg har riktignok hatt litt kontakt med dem, men jeg ser ikke på dem som noen som har påvirket min tro i nevneverdig grad.

Jehovas Vitner ser seg selv som "de eneste sanne kristne". Og de er ikke redd for å si det heller, i motsetning til alle oss andre som skal være så "diplomatiske", ikke støte noen eller som heller mer mot "enhver er salig i sin tro".

Det er nok litt brutalt ja, ettersom de fleste kristne er ærlige (og salige) i sin tro. Men så er det også sånn at av de nærmere 40 000 trosretningene som er innenfor den ganske kristenhet, så kan ikke alle ha "den fulle sannheten"... Jeg mener at dersom Ånden skulle veilede oss til "den fulle sannhet", så har den enten gjort en veldig dårlig jobb eller så har vi rett og slett bommet litt...

Men, så er vi jo underveis da. En kan kanskje se det sånn også... At selv om Ånden skulle lede oss, så er vi ikke ved den "fulle sannhet" sånn på 1,2,3. Det tar tid, ettersom vi ser og forstår stykkevis. Men det skulle allikevel ha vært litt mer enighet, dersom alle som påstår seg "ledet av Ånden", faktisk er det...

Jeg tror ikke(!) at Jehovas Vitner har rett i at de er "de eneste sanne kristne". Jeg tror ikke at Jehova har EN organisasjon, der alle tenker det samme, tror det samme, mener det samme, da fordi noen til enhver tid "dikterer" hva de skal tro. Jeg tror Jehova har barn i alle former og fasonger, i alle menigheter og forsamlinger og i alle samfunnsklasser og jeg tror Han vet hvem de er, bedre enn Jehovas Vitner (og alle oss andre).

Men jeg tror det er viktig å finne Sannheten. Og heldigvis, så er Sannheten en person, ikke teologi og læresetninger. Har man "funnet" denne Personen, så har man også Sannheten. Og da lurer jeg på om det er sånn at en må lese/lære seg frem til "rett" teologi eller tilhøre et bestemt trossamfunn, for å kunne (for)bli frelst. Jeg tror det er nok å tilhøre Jesus. Fordi det er Han som er Veien, Sannheten og Livet, og ikke noen menighet, organisasjon eller våre tolkninger og meninger.

Hvem som "eier" sannheten dreier seg altså ikke om rett menighet, rette tolkninger eller rett religion, men om rett Person.

Trur eg!

mandag 6. oktober 2014

Alle har syndet

Det foregår en slags "religionskrig" her ute i cyberspace for tiden, i kjølvannet av de grusomme handlingene til jihadistgruppen "Islamsk Stat".

Kristne liker å fremstille sin egen religion som om den var "fredens religion", mens islam er en eneste stor trussel mot demokrati, ytringsfrihet og alt som (tilsynelatende) kristendommen har æren for.

Alle er enige om at Jesus ikke var en "kriger". Ei heller politisk engasjert. Han hadde en annen agenda. Guds Rike hadde andre ordninger og prioriteringer enn "denne verdens".

Til tross for dette, så har jo kristendommen sine svin på skogen også. Selv om Jesus var Fredsfyrsten, så er det ikke alle kristne som følger i Hans fotspor. Likesom det ikke er alle muslimer som følger Muhammed i ett og alt.

Det er ikke så lenge siden jeg hørte noen påstå at vi burde være takknemlige til Harald Hårfagre, for at vi bor i et "kristent" land. Altså takknemlig for alle drapene som ble begått i "Guds" navn. Med andre ord: Målet helliger middelet.

Israel/Palestina-konflikten... Der kriges det "i Guds navn" og kristne velger side i en verdslig konflikt, der tusenvis av mennesker lider, fordi de (kristne) tror at "Fredens Gud" har en plan og at denne krigen er uunngåelig, dersom Guds (land)løfter skal oppfylles. Ikke så veldig "fredselskende", mener nå jeg.

I tillegg er det et ukjent antall mennesker som lider under kristnes fordommer og "bokstavtrohet". Mennesker som har tatt sitt eget liv, fordi det å være "tro" mot Ordet, går foran det å være medmennesker og vise barmhjertighet.

Jeg har ikke tro på hverken islam eller kristendom. Og jeg har heller ikke tro på at "dersom en bare blir født på nytt og tar i mot Jesus som Herre, så blir en et bedre menneske". For vi kvitter oss ikke med våre menneskelige svakheter, våre fordommer og egenrettferdighet, selv om vi påstår oss aldri så nærme Jesus (og de).

Så jeg ser ingen forskjell på disse religionene. Alle har syndet! Og begge religioner "huser" feilende, syndige mennesker, men(!) også gode og snille mennesker.

Som kristne tolker vi bibelen forskjellig, og bærer også preg av det, på godt og vondt. Likesom muslimer tolker Koranen forskjellig, og bærer preg av det på godt og vondt.

Rom.3: Her er det ingen forskjell, 23 for alle har syndet, og de har ingen del i Guds herlighet. 24 Men ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige på grunn av forløsningen i Kristus Jesus.

Det er altså ikke nødvendigvis sånn at kristne/kristendommen kommer seirende ut av denne "religionskrigen".

Ha en fredfull uke :-)

fredag 3. oktober 2014

En ny sang

Jeg tror jeg hadde kjedet meg på møte... Det å gå til en menighet, finne seg et sete, for så å høre noe som jeg har hørt hundrevis av ganger før... Jeg tror ærlig talt ikke at det hadde gitt meg noe.

Da jeg var fast inventar i menighetens møtesal, var det heller ikke vanskelig å observere at det var flere enn meg som hadde sine åndelige "preferanser". Noen kom halsende inn på møtet en time "for seint", altså sånn omtrent i tide til å få med seg talen (og ettermøtet). Mens andre gjerne dukket opp i god tid før møtet, for å få seg en "god" plass, nærmest mulig scenen, for så å bli (åpenbart) rastløs når "lovsangstimen" gikk mot slutten.

Noen pastorer og predikanter trakk mer folk enn andre. Spesielt de svenske, fra Livets Ord. Stas når de kom på besøk, for de var så "salvet", spesielt i ettermøtene...

Møtene på torsdagene var godt besøkt, helt til de begynte å kalle det "bønnemøter". Da forsvant de til slutt ut i intet, med mindre det kom en svenske på besøk...

Kanskje ikke så åndelig å skippe bønnemøtene og sikkert litt kjødelig å ikke finne interesse i en preken eller "undervisning". Men folk er forskjellige. Jeg vet også om noen som har alle sine "søndagsgudstjenester" ute i naturen. Riktignok uten "undervisning", men like fullt er Gud til stede (påstår de).

Selv er jeg en lovsanger. Og kan nok ha vært blant dem som noen ganger ble rastløs under talen. Det ble noen ganger så dødelig kjedelig.

Men når jeg synger til Jehova, da er det noe inni meg som "responderer". Jeg blir glad av det, jeg blir oppbygget av det og kanskje jeg også rett og slett kjenner at Gud er nær, eller litt mindre fjern... i det minste.

Jeg tror fortsatt at det er mulig å lære å kjenne Jehova. Men jeg tror ikke at det finnes en endelig fasit på hvordan en gjør det. Noen er "bibelnerder" og finner Gud gjennom bibelstudier. Andre er kanskje litt mer avhengig av "det åndelige fellesskapet" og søker til menigheter eller bibelgrupper. Helt greit det også. Men jeg synger. Noen ganger inni meg, andre ganger helt ut :-D

Sal 33,3Syng for ham en ny sang, spill vakkert og rop av glede!

God helg! :-)

Og jeg anbefaler denne til å begynne med... :-D

mandag 29. september 2014

Vi trenger Jehova

I en periode var jeg flau for at jeg bega meg ut på menighetslivet og det kristne "tilbehøret", med så stor iver som jeg gjorde. Det resulterte i en gigantisk nedtur, der jeg mistet meg selv oppi det hele. Innimellom tenkte jeg at det hele var svakt og patetisk, og at Gud og det livet jeg tok fatt på for å "følge Jesus", bare var et slags "substitutt" for noe jeg manglet ellers i livet...

Og kanskje det var det. Kan hende noe manglet, og at jeg etter hvert som jeg ble voksen og våget å tenke selv, innså at "manglene" ble dekket av andre enn Jesus (og de).

I tillegg så funket ikke troen for meg. Jeg fikk det ikke til, og måtte til slutt erkjenne det... Og dermed hadde jeg heller ikke noe særlig å fare med som "Jesu disippel". Det krever litt å evangelisere med "ånd og kraft", når en ikke er overbevist...

Men ting har endret seg siden den gang. Jeg oppdaget noe annet, noe mer "logisk" og noe langt mer attraktivt enn "frelst fra evig pine" og "livet etter døden".

Det var aldri noe galt med min tro. Jeg hadde ikke "for liten" tro og jeg hadde heller ikke synder og feil i livet mitt, som hindret meg i å få det "maksimale potensiale" ut av frelsen.

Og det var en logisk grunn til at helbredelse ved bønn ikke fungerte: Vi er fortsatt under forgjengelighet. Vi "sliter" fortsatt med syndefallet, eller konsekvensene av det.

Sett at Gud (faktisk) er Skaperen. Han skapte menneskene og satte dem til å råde over havets fisker og himmelens fugler og "over alle dyr som det kryr av på jorden" (1.Mos.1:28)

Gud skapte et Paradis, der menneskene skulle leve evig, med Gud som "regent". Men, sånn gikk det jo (åpenbart) ikke. De første menneskene trosset Gud, mistet det evige livet og ble dermed ekskludert fra Paradiset. Ikke fordi de ikke kunne være i nærheten av Gud, men fordi de ikke skulle ta for seg av Livets Tre og leve evig med fallen natur... (1.Mos.3:22)

Henger du med? :-D

Noen tusen år senere kommer Løsningen. Han som skulle sette alt i rett stand igjen. Han var Guds Sønn, men kom til jorden som 1oo% menneske. Han ble en av oss...

Hans "misjon" var å forsone menneskene med Gud og å overvinne døden (konsekvensen av syndefallet):

Rom. 6:23 Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.

Jeg vet at dette er mye å ta innover seg, men hva om det er sant? Jeg vet ikke, men jeg håååper... Jeg håper at verden en gang (igjen) skal bli et Paradis, der døden ikke er mer, og der det ikke er noe sorg eller skrik eller smerte... Slik som det skulle være fra begynnelsen.

Det håpet gir mening. Og når vi ser hvordan verden er i dag, hvor vanskelig det er å være menneske, hvor mye ondskap som råder og hvor skjørt livet er, så er det for meg ikke lenger noe som helst patetisk ved å søke til Gud. Verden trenger håp. Vi trenger en ny begynnelse. Vi trenger Jehova...

Og igjen... fordi dette håpet er så fantastisk...:

Åp.21:1 Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. 


Og jeg hørte fra tronen en høy røst som sa: «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte. 5 Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.»